• Beskyttede Betegnelser
• Products
• Ringerikserter

Ringerikserter har vært en del av norsk kultur og historie i mange århundrer. Ertene har opprettholdt sin posisjon som en viktig del av norsk matarv. Dette er ikke bare en ert, men et stykke levende historie, en smaksopplevelse, og et symbol på tradisjon og kvalitet.

Hva gjør Ringerikserter spesielle?

Ringerikserter har et karakteristisk utseende og en særegen smak som skiller dem fra andre erter. De er små, grønne og har en fyldig, søt smak. Konsistensen er fast, og de beholder formen selv etter koking, noe som gjør dem svært allsidige i matlaging.

Grunnlag for Beskyttet geografisk betegnelse

• På Røyse har det gjennom mange generasjoner blitt opparbeidet spesielle kunnskaper og erfaringer om dyrking av Ringerikserter. Det gjør at Ringerikserter kvalifiserer for en Beskyttet geografisk betegnelse.
• Området for produksjon, bearbeiding og foredling av Ringerikserter avgrenses til Røysehalvøya i Hole kommune, begrenset mot Tyrifjorden mot øst, sør og vest og mot klimavernsone og nåværende militært område i nord og nordøst.
• Ringerikserter skal i samsvar med tradisjonen dyrkes på opplendt kalkholdig «skjæljord», som er jord med stort innslag av siltige lettleirer og noe småstein. Såfrø skal tas ut fra tidligere avlinger.

Små, fargerike og med masse smak!

Ringerikserter er kjent for sin rike, søte smak og faste konsistens. I motsetning til mange andre erter beholder de formen selv etter koking, noe som gjør dem ideelle for en rekke bruksområder.

De er lettkokte og trenger kortere bløtleggingstid enn andre erter. Ringerikserter brukes ofte i supper, gryteretter, salater og brød, men er kanskje mest kjent som en essensiell ingrediens i klassisk ertestuing. De passer også perfekt som tilbehør til lutefisk og annen tradisjonell norsk mat.

Opprinnelse og historie

Dyrking av Ringerikserter har en historie som går helt tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Skriftlige protokoller viser at det fra 1823 ble produsert erter på gården Lille Hundstad på Røyse. På den tiden ble ertene kalt «graa-ert». Ertene fikk en gradvis tilbakegang på grunn av dårlig pris og økt sykdomsangrep. Dette førte til at dyrkingen avtok og til slutt opphørte helt.

Det var ikke før på begynnelsen av 1950-tallet at interessen for Ringeriksertene ble gjenopplivet, da en pose erter ble funnet på loftet på gården Nedre Fjeldstad på Røyse. Ertene ble forsøkt sådd, og spiret! Slik ble en gammel og tradisjonsrik matskatt igjen tilgjengelig for det norske folk. Det var først på begynnelsen av 1900-tallet at erten fikk sitt nåværende navn.

• Forskrift om beskyttelse av Ringerikserter Tekst hos Lovdata
• Oppskrift på ertestuing av Ringerikserter