Skjenning

Skjenning er gjerne fast tilbehør til sodd, men kan like godt nytes som kaffekos eller som frokostblanding med sukker og syltetøy.

I følge tradisjonen skulle ikke skjenningen settes fram på bordet, men sendes rundt etter at soddet var servert. Dette var viktig, da skjenningen har lett for å krølle seg.
Blant virkelige Skjenningskjennere kan man godt diskutere hvorvidt Skjenningen skal spises med ’søtsiden’ eller ’mattsiden’ opp.

Skjenning har sin opprinnelse fra Innherred, der bakstekonene sto over de vedfyrte steketakkene og produserte kilovis av Skjenning hver dag. Bakstekonene kjevlet deigen millimetertynn og smurte den inn med en melk og sukkerblanding på den ene siden. Når skjenningen fikk en gylden farge ble den delt opp i små trekanter. For at skjenningen skulle holde seg rett ble den stablet i raster med et lodd på toppen.

Å bake tynn og fin Skjenning er en kunst, og det ga høy status dersom du behersket dette. Var for eksempel veden ulik i tykkelse, kunne det være nok til at skjenningen ble ujevnt stekt og resultatet spolert.Brødet blir penslet med melk og sukker på den ene siden, og skjenning kommer av ordet skinn, ettersom den sukrede siden av brødet blir blank.  Skjenning produseres på samme måte som før, ikke i vedfyrt ovn, men i større skala.